Er selskapsformen «familiebedrift» utryddingstruet?
3/4 av alle bedrifter i Europa er familiebedrifter og står for mellom 50–70 prosent av verdiskapning. Som leder og deltaker i et familiekonsern har jeg gjort meg opp noen tanker om organiseringen av denne selskapsformen. Veier de positive aspektene ved en slik eierform opp for utfordringene som medfører denne type selskapsformen?
Fordeler:
- Korte beslutningsveier
- Trygghet
- Stabilitet
- Lojalitet
- Langsiktighet
- Soliditet
Utfordringer:
- Liten endringsvilje
- Mangel på strategisk tydelighet
- Utfordringer knyttet til profesjonalitet
Avgjørende spørsmål som dukker opp:
- Når har bedriften vokst fra den kompetansen man selv besitter?
- Er andre bedre skikket til å føre virksomheten videre?
- Hvor avgjørende er det at man er spesielt engasjert og ansvarsfull som leder/eier fordi man har det med seg i sin rolle som familiemedlem?
Motstridende prinsipper
IMD Business School, som i flere år har studert familiebedrifter, har konkludert med at «familie» og «bedrift» er karakteristikker som per definisjon er i konflikt. «Familie» er en enhet man inngår i, enten man vil eller ikke, og som man er tilknyttet livet ut. Denne kan defineres som en sosialdemokratisk enhet, styrt av emosjonelle prinsipper og beslutninger. En «bedrift» derimot, er en kapitalistisk institusjon, styrt av rasjonelle beslutninger og meritokratiske prinsipper.
I en familiebedrift kommer denne motsetningen ofte først til overflaten ved første generasjonsskifte. Fra å ha en sterk gründer- og lederkultur går man over til en organisering der flere familiemedlemmer sitter som passive eiere uten å delta aktivt i den daglige driften, eller en organisering der kun noen få familiemedlemmer er aktive i den daglige driften.
Problematikken kommer også ofte til syne når bedrifter som drives av vekst kommer i en situasjon der det kreves tilførsel av kapital eller strukturelle grep for å vokse. En familiebedrift vil i en slik situasjon måtte ta stilling til om man skal slippe kontrollen, eller om man skal velge bort en slik strategi for vekst. Begge veier kan anses som en trussel for familiebedriftens fremtid.
Paradokset i dette ligger i at samfunnet har godt av å ha et sterkt og solid familiebedriftsgrunnlag. Vellykkede familiebedrifter har nemlig potensialet til å oppnå bedre lønnsomhet enn andre og å leve lengre enn mange ikke-familieeide og børsnoterte virksomheter. Et veldrevet familieselskap, der balansen mellom familieansvar og bedriftsansvar fungerer, har potensiale til å bygge et lønnsomt verdigrunnlag som få, eller ingen andre selskap har muligheten til. Familiedominans over generasjoner skaper et fundament for sterke verdier og tillit som naturlig overføres til både kunder og ansatte.
Å skape verdi i flere generasjoner
Familiebedrifter drives som oftest etter verdier som enhver organisasjon trenger for å overleve: En beslutningsprosess i en familiebedrift styres ikke av behovet for kortsiktig gevinst, men av et oppriktig ønske om å skape verdi i flere generasjoner. Risikoevnen i en familiebedrift måles derfor på om en beslutning vil bidra til langsiktig, kontra kortsiktig verdiskaping. Familiebedriften har mulighet til å ta beslutninger som i utgangspunktet ikke vil være lønnsomme, men som man mener vil være strategisk riktige for selskapet. Det er akkurat denne mekanismen som gir familieeide virksomheter en konkurransefordel som bedrifter med krav til kvartalsvis lønnsomhetsutvikling ikke har.
Avslutningsvis vil jeg låne og omskrive noen kloke ord fra Patek Philippe, som beskriver problemstillingen godt:
