Jeg er nok så sikker på at jeg er en av verdens heldigste. Min påstand begrunner jeg med de menneskene jeg har i livet mitt. Nylig feiret jeg å bli ett år eldre. Rundt meg var noen av de beste jenter jeg vet om. 12 av oss samlet til lunsj.
Jeg kjenner en del som har en stor jentegjeng de har kjent siden barne- eller ungdomsskolen. Slik har jeg aldri hatt det. Jeg er mer som en samler. Jeg tar med meg venner fra forskjellige faser i livet videre inn i fremtiden. Samlingen på akkurat denne bursdagslunsjen representerte derfor alt fra barne -og ungdomsskole, videregående, ex-fil (Mexico gjengen, ettersom jeg studerte til ex-fil i Mexico), til “jobb jenter” og «de jeg bor i nærheten av» jentene.
Det er ikke så ofte alle disse forskjellige “miljøene” møtes og derfor tok jeg meg selv i å bli ekstra glad når jeg så at det klikket så bra dem imellom.
Lydnivået var akkurat slik det pleier å være når du samler mange gode venner. Høy latter, jevn konstant summing av prat for innimellom å bryte ut i samlet samtale rundt bordet.
"Vi skal ikke starte en nettverksgruppe da! Så mange bra damer, vi kan sikkert ha nytte av å kobles med hverandre."
Min første innskytelses var, «nettverksgruppe, jeg har nok ikke så mye å bidra med inn i noe sånt.» Vi er jo «bare» en gjeng med veldig bra damer. I ettertidens tanke er det en skikkelig dårlig holdning og innstilling fra min side. Kanskje er det slik at det Elizabeth foreslår kan skape nye forventninger ut av noe som allerede finnes, slik Elizabeth 1 gjorde.
I 1558, I ENGLAND, TOK ELIZABETH 1. OVER TRONEN I EN ALDER AV 25 ÅR.
Hun var sannsynligvis livredd. Ingen annen kvinne hadde regjert før henne.
Hun møtte forventninger som at hun ikke vil duge som monark fordi hun var kvinne. Hun skulle vært mann. Og når det var noe hun ikke kunne oppfylle, ble den neste forventningen at hun måtte finne en mann hun kunne gifte seg med. Da ville England få en konge og Elizabeths oppgave ville være å gi England en arving.
Men Elizabeth 1. var laget av noe annet. Hun gikk inn i lederrollen og overtok «ledergruppen» til sin far, ryddet i den og regjerte over England i 40 år. «Jeg vet at jeg har kroppen til en svak kvinne. Men jeg har hjerte og toleransen til en konge.» sier hun. Elizabeth var rett og slett helt rå! Hun fant nye løsninger og omformet omgivelsene og forventningene deretter.
Hun er et forbilde for meg av hensyn til sin tiltredelse i rollen som monark. Hun viser tydelig at hun er leder, samtidig er hun utrolig god på å kartlegge, innhente og samle forventningene som er rundt henne. Og utfra det finne nye, kreative løsninger. Som monark tok hun ikke i bruk en pre-fabrikkerte maske for å danne et nytt selv, hun laget en helt ny maske, som passet henne og hennes personlighet.
Men det er også deler ved Elizabeths historie som treffer meg hardt og gjør meg trist. Alt hun var nødt til å ofre. Elizabeth skjønte raskt at hun aldri kunne gifte seg med en mann, skulle hun beholde sin posisjon som monark. Hun ofret et liv med barn og kjærlighet. Hun valgte meget bevisst å ta rollen som «virgin queen» og hun «giftet seg» med England.
I dag snakker vi ikke så mye om det vi må ofre når vi vil oppnå noe. Samtidig er det noe av det første jeg lærte I økonomifaget og det er noe av det viktigste jeg har tatt med meg videre. «Everything has an opportunity cost» Vi må ofre noe for å få til noe. Jeg tror det kan være viktig å løfte opp og belyse det som et tema i dag.
Elizabeth sin historie har også fått meg til å reflektere over bruken av masker og roller i 2019, uansett om de er tilpasset vårt selv. Hun ble tvunget til å tre inn i en rolle og bli en bærer av masker, men hvordan er det for oss i dag? Vi lever i en tid der personlig branding er blitt et konsept, men samtidig er samfunnet vi lever i mer gjennomsiktig. Det blir mer gjennomskuelig når du blir bærer av en rolle som ikke er deg.
Jeg jobber ganske bevisst med å være èn og samme Ariane. Jeg viser sårbarhet på jobb, også foran personer jeg ikke kjenner så godt. Jeg kan bli lillesøster i et styrerom fordi jeg har valgt å gå inn i family-business og av og til er det rett og slett for vanskelig å la være. Jeg ler så høyt at familien kan komme å hysje på meg og jeg utfordrer meg selv til å stille «dumme» spørsmål i møter hvis det er noe jeg ikke forstår. Jeg gjør dette med viten og vilje fordi jeg tror at jo mer jeg tør å være meg selv i en og alt, jo mer vil andre tørre å være seg selv ovenfor meg.
JEG VELGER AKTIVT Å VÆRE MEG SELV, FORDI ALLE ANDRE ER OPPTATT.
Jeg ELSKER mine jentevenner så utrolig høyt fordi de kjenner meg så godt. De ser meg, og viser enorm omsorg når jeg trenger det som mest, uten at jeg må be om det.
Men hva så med denne nettverksgruppen som jeg reagerte så motvillig på? Hvorfor fikk jeg en slik momentant reaksjon? Kanskje noe av det som gjør at jeg ikke vil danne en nettverksgruppe på tvers av alle de bra damene er at det er personlige vennskapsbånd. Kan det være at jeg er redd for å miste noe av det personlige til noe som kan gå for langt over i det profesjonelle?
Uansett hvor mye respekt jeg har for Elizabeth 1 - jeg kunne aldri ofret det å være meg selv for å oppnå en posisjon. I 2019 skal det heller ikke være nødvendig.
